En liten historie fra høstskogen

Tiden er langsom. Alt liv ligger brunt på bakken og fyrverkeriet har sloknet. Under et granris sitter en skadd hare og gjemmer seg. Den er sulten, mager, og ene bakfoten er betent og full av sår. Men, livsgnisten lider ikke. Den kom seg unna sist. Uten det minste forvarsel var hauken gjennom trærne, og i samme hjerteslag spendte alle muskler seg i harekroppen. Som en lang strek skjøt den fart og veik unna. Men den ble litt for lang. Hauken fikk tak i høyre bakfot. Det hele gikk så raskt at ikke en gang skogen fikk det med seg. Haren krøkte seg sammen og gjorde et nytt sprang, og i samme bevegelsen reiv den til seg foten igjen. Rovfuglen tok kollbøtte gjennom noen gule bregner. Haren var borte.

Denne natta legger isen lokk på det dampende tjernet, alt stivner. Haren sitter kald og døsig under granriset sitt og lytter etter hauken. Men ingen hauk er å høre, bare isens sang. Neste morgenen dekker et hvitt lik-klede alt tidligere liv. Alle farger er skrudd av. Alt er hardt og kaldt. Ubarmhjertig har vinteren satt sin klo i landet, like brått som hauken slo haren. Og på samme vis som haren reiv seg løs fra hauken, vil høsten rive seg løs fra vinteren. Skadet og kraftløs vil den tappes for krefter. En forgjeves kamp.

Ei elgku legger turen over ei myrglenne denne morran. Det risler for hvert skritt når rimet løsner, og den trekker streker i det sprø gresset. Den skal opp i åssida der morrasola har begynt å varme litt. Vel oppe tygger den i seg av noen ungbjørker. Og der like ved, under et granris, ser den en hare ligge. Sola har akkurat nådd ned dit, og rimet på harepelsen smelter til små diamater. Elgen myser mot den lave gule sola, og undrer seg over at haren ikke legger på sprang slik harer pleier.